Her, langt fra folk, fly og turistbusser gjennomføres nå prosjektet «Plast og tilsetningsstoffer fra plast i arktiske økosystem» av SALT og partnere.

Både plast og mennesker på øya er langtransportert via sjøveien. Strømmene kommer fra det varme havet i sør eller det kalde polhavet i nord, sterke vinder og store bølger fra alle kanter løfter store og små gjenstander i land og legger dem igjen mellom rullestein og steinblokker på øde strender. Der blir de liggende.  

Her skal prosjektet gjennomføres de neste to årene.  

Prosjektet er unikt

SALT og partnerne Norsk Polarinstitutt (NPI) og Norsk institutt for Luftforskning (NILU) bidrar med innsamling og analyser av materiale fra øyen.  

De ni ansatte på den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya bidrar med dugnadsinnsats i friperiodene sine. Når to av SALTs mannskap suppleres med frivillige, båt og traktor fra MET går alt mye fortere, og det blir mulig å gjennomføre et slikt prosjekt med små midler. METs innsats og gode kjennskap til området har vært uvurderlig i både planlegging og gjennomføring av første års tokt. 

 «Vi finner alt mulig, egentlig» , sier Met-fullmektig Marie Nesheim Sikkebøl på Bjørnøya med sekken full av det hun har plukket i Kvalrossfjæra nedenfor stasjonen. «Alt, fra kammer til skosåler, gamle ketchupflasker og fiskeutstyr, taustumper og spraybokser. Bortover her var det veldig mye isopor som er vanskelig å plukke opp. Det føles godt å få det bort, smiler hun» 

Raske menn

Under det aller første feltarbeidet nå i juni -25 hjalp også Kystvakten oss med transport opp og til lands i kjappe lettbåter. Unge menn i fancy overlevelsesdrakter gjennomførte ilandstigning, uthaling og lasting av søppel som en øvelse langs en spesielt vanskelig kystlinje. Uten deres store innsats og godt egnede utstyr hadde vi faktisk ikke fått søppelet vekk fra den mest avsidesliggende stranden. For regelen er slik at det vi rydder, det må vi frakte ut, og uten dem hadde vi ikke våget å påbegynne ryddingen, det var så mye søppel der. Mye vind og bølger forhindrer som regel båtfart og ilandstigning langs den bratte klippekysten, og mulighet for uthenting er derfor en sjeldenhet med vanlig utstyr. 

Gjennom prosjektet vil overvåkingsstrendene på Bjørnøya følges opp, og vil gi svært detaljerte data som kan deles med norske og europeiske miljømyndigheter og sammenliknes med data fra resten av overvåkingsstasjonene langs norskekysten. Alt søppelet plukkanalyseres og veies etter en detaljert protokoll som angir alder og nasjonalitet så vel som kilde til avfallet. Kilder er for eksempel fiskeri/maritimt eller personlig forbruk, hygieneartikler og emballasje. 

Prosjektet tester om det er mulig å skape en lengre tidslinje og svare på hvor mye nytt søppel som kommer inn til Bjørnøya hvert år, og ikke minst, om mengdene øker eller minker over tid. Karer vi å stanse plastforsøplingen av havet? 

Ja, vi trenger en global plastavtale og et internasjonalt regelverk som stiller krav til at stoffer ikke får produseres og benyttes før de har bevist at de IKKE er farlige, ikke motsatt.

Mer enn «Bare strandrydding»

Plasten er ikke bare synlig og skjemmende, synlig plast inneholder også en rekke usynlige farer. 

Prosjektet handler i stor grad om hvilke spor plasten setter i det tilsynelatende rene arktiske miljøet. Kjemiske spor som henger igjen også etter at plasten er fjernet. Kjemiske stoff som etter hvert finnes helt adskilt fra den synlige plasten, og som tas opp i det sårbare arktiske økosystemet. Høye konsentrasjoner av miljøgifter har man lenge sett i isbjørn og sjøfugl i arktis, men ennå er kunnskapen liten om hvor mye av de typiske plast-tilsetningene vi kan spore i dyr i Arktis. 

For å finne spor etter plastkjemikalier skal SALT samle sediment der plasten har ligget i mange år allerede. Norsk Polarinstitutt samler også fjær til prosjektet under annet feltarbeid. Deres lange kjennskap til hvor sjøfuglene har tilbrakt vinteren og hvor gamle der er vesentlig for vurdering av nivåene i fuglene.  

Stoffene, som felles kan kalles tilsetningsstoffer, er en lang rekke kjemikalier som gir plasten egenskaper som mykhet eller styrke, UV-toleranse, flammehemming og farge. De blandes inn i plasten som rosiner i en bolledeig, og vil lekke ut av plasten gjennom dens levetid. Når plasten ligger ute og eldes vil overflaten sprekke opp og stoffene lekker enda lettere ut.  

Virkningene av de kjente skadelige stoffene er for eksempel hormonforstyrrelser, som er satt i sammenheng med fedme, tidlig pubertet hos jenter og lav fruktbarhet hos menn. Nylig ble det offentliggjort at også hjerte-kar sykdommer kan ha en sammenheng med typiske plastkjemikalier [lenke til artikkelen]

Det er gjort et stort arbeid med å kartlegge alle kjemikaliene som brukes i plast, hva de heter, og om de er helsefarlige (https://plastchem-project.org/#download). Slike stoffer blir først regulert og eventuelt faset ut etter at man har påvist at de er lite nedbrytbare, hoper seg opp i næringskjeden, er helseskadelige eller har havnet i Arktis, langt fra der det ble produsert og brukt. Dette gjelder for eksempel bisfenol A (BPA), ftalater og bromerte flammehemmere. 

Stoffene kan virke sammen eller alene og har ulike effekt på ulike kjønn og aldersgrupper, også kalt «cocktaileffekten». Siden vi mennesker omgir oss med så mange ulike kjemikalier er det veldig uoversiktlig hva man får i seg i ulike livsfaser og gjennom et langt liv.  

De store variasjonene mellom mennesker gjør det også veldig vanskelig å påvise skadelige sammenhenger, og bidrar til tregheten i systemet for å stanse produksjon og utslipp. Stadig flere tonn kjemikalier produseres og slippes ut sammen med de plastgjenstandene vi kjøper fordi vi ikke får informasjon, og dermed tror det er trygt. Det hele er veldig bakvendt, tenker du kanskje, og jeg er enig.   

Ja, vi trenger en global plastavtale og et internasjonalt regelverk som stiller krav til at stoffer ikke får produseres og benyttes før de har bevist at de IKKE er farlige, ikke motsatt.  

 Prosjektet vil understreke at havet ikke kjenner grenser, og at globale miljøgifter er, nettopp, globale. Det vil bidra til mer kunnskap om plasttilsetninger som ender opp i arktiske områder, som Bjørnøya, der «ingen bor». Kanskje bidrar nettopp dette prosjektet til at noen flere av tilsetningene havner på listen over stoffer som skal utfases. 

 Prosjektet er finansiert av midler fra Svalbards Miljøvernfond, og Abraham Odfjell stiftelsen i Bergen.