Norge har nesten 2000 kunstgressbaner. Hver av disse inneholder opptil 100 tonn gummigranulat. På disse banene løper barna våre, skårer sine første mål, og heier på lagkameratene sine. Om lag 3000 tonn gummigranulat havner i naturen årlig. Mørketallene er betydelige, og de reelle utslippene kan derfor være større. 15 % av granulatene blir med barna hjem, 40 % havner i naturen. Gummigranulat er den nest største kilden til spredning av mikroplast i Norge. Regjeringen har vedtatt en forskrift som skal redusere forurensingen med 90 %. Men forskriften preges av laber politisk innsatsvilje for å komme denne forurensningen til livs. I mai behandlet Stortinget et forslag om forbud mot gummigranulat, men forslaget fikk ikke flertall. Bør vi ikke snart kvitte oss med gummigranulatene - en gang for alle?
Kronikken ble først publisert i avisa Nordlys 23.06.2021 →
EU arbeider med nytt regelverk for mikroplast, som i framtiden kan bety et forbud mot gummigranulat. Samtidig velger Norge en annen strategi: tekniske tiltak. Den nye forskriften stiller krav til fysiske barrierer rundt banen, og løsninger for håndtering av drensvann og overvann for å hindre spredning av plastholdig fyllmateriale.
Forskriften fokuserer kun på horisontal spredning av granulater. Det som ligger under eller rett ved banen reguleres ikke. Store mengder miljøgifter akkumuleres her gjennom år med avrenning. Ingen fysiske barrierer vil forhindre spredning av tungmetaller og de minste mikroplastpartiklene til omkring- og underliggende jordsmonn – disse blir vi kun kvitt dersom vi slutter å bruke dem!
Forskriften framstår som uthaling av tiden frem til et uunngåelig forbud mot et veldokumentert forurensende stoff, og som utgjør en mulig helserisiko for spillerne. Som et føre-var-prinsipp vil det være klokt å unngå denne eksponeringen. Barn er tilstrekkelig utsatt for miljøgifter, tilsetningsstoffer og forurensning andre steder, om de ikke skal bli det på fotballtrening også.
Det er kritikkverdig at forskriften ikke gir insentiver til å ta i bruk alternative ifyll, utover å henvise til substitusjonsplikten. Tiltak som informasjonsspredning, snødeponi og fysiske barrierer er en defensiv strategi for å bekjempe Norges nest største kilde til mikroplastutslipp.
Norge ligger bakpå den globale utviklingen som går i retning av et forbud. Tyskland er prakteksempelet, som har vedtatt at det ikke skal brukes offentlige midler til kunstgressbaner med syntetisk ifyll. Et grundig forarbeid av spillkvalitet og livsløpsanalyser blant alternativene, gjorde at Oslo og Trondheim kommune innførte strenge restriksjoner for gummigranulat. Fotballen har ikke fått noe svekket tilbud av den grunn.
Gode erfaringer med alternativt ifyll har gjort at man har gått bort fra bruk av gummigranulater flere steder i Europa, også på høyt nivå. Så hvorfor er mer miljøvennlige løsninger ikke gode nok til norsk breddeidrett, skolegårder og nærmiljøbaner? Framtidens kunstgress må ivareta alle disse brukergruppene, ikke bare én særidrett. Miljøkravet bør være overordnet andre ønsker.
Den største spillergruppen i Norge er 6-12 år gamle gutter. Hvordan opplever 9-åringen å spille på en korkbane? Forsinkes ferdighetsutviklingen eller blir motivasjonen svekket? Spillere over 26 år utgjør mindretallet blant norske fotballspillere, men roper høyest om å beholde gummigranulatene. Men det er hovedsakelig barna som er fotballen, og som tar den største helserisikoen ved å trå sine barnsbein på baner fylt med miljøfarlig avfall. Tør vi la være å løse et miljøproblem som eksisterer bokstavelig talt på de unges banehalvdel, som de ikke har fått være med på å påvirke? Et miljøproblem som attpåtil har en enkel, tilgjengelig løsning?
På 80-tallet ble det forbudt å tilsette bly i drivstoff til norske biler. Likevel har norske biler kommet seg fint frem på veiene siden. I 2002 ble det forbudt å tilsette mer enn 0,2 % fosfor i vaskemidler. Klærne har til tross for det blitt rene. Snart kommer skismurning uten fluor, skisporten vil fortsette å blomstre. Norge kan utvikle både internasjonale fotballstjerner og glade breddeidrettsutøvere i framtida, selv uten gummigranulater. Og landslaget kommer også igjen til å klare kvalifiseringen til både EM og VM. Det tror vi den fabelaktige innsatsen som spillere, foreldre, frivillige, trenere og profesjonelle i fotballmiljøet vil fortsette å sette søkelys på, også uten dyre, forurensende og potensielt helsefarlige gummigranulater under føttene til sine unge.
Les mer om mikroplastproblematikken i det Interreg-finansierte prosjektet Fanplesstic-sea.