Gjennombruddet for syntetisk ifyll på kunstgressbaner kom sent på 90-tallet. Gamle, oppmalte bildekk fikk nytt liv som gummigranulater og fyltes i alle kunstgressbaner for bedre demping. Praksisen har vist seg å utgjøre et stort forurensningsproblem, og en potensiell helserisiko ved hyppig bruk. Derfor tror ingen at man fortsatt driver med gummigranulater om ti år, selv ikke Norges fotballforbund (NFF). I EU jobbes det aktivt med politiske vedtak for å forby bruken. Men enn så lenge børster vi gummigranulater av podens fotballshorts og sklir på fotballbaner svarte av granulat. Er det på tide å sende gummigranulatene av banen?
På vegne av Interreg prosjektet FanpLESStic SEA arrangerte SALT debatt under Arendalsuka 2021 om gummigranulatenes fremtid. Her deltok landets kanskje fremste ekspert på bruken av gummigranulater i idretten, Bjørn Aas. Gjennom prosjektet KG2021 – fremtidens kunstgressflater, forsker han på idrettsteknologi, og på miljøpåvirkning av gummigranulater brukt i idrettsanlegg. Til stede var også Synnøve Kvamme, nestleder i Naturvernforbundet, Ole Myhrvold, anleggssjef i Norges Fotballforbund (NFF), samt Niels Bergseng som jobber med idrettsanlegg i Bærum kommune.
Panelet debatterte hvilken fremtid gummigranulater har på norske kunstgressbaner. Ett premiss for den fremtiden er hvilke krav vi skal sette til utøverens helse og evne til å prestere godt på kunstgressbaner. Ett annet hvilken miljøbelastning vi aksepterer for å lage gode baner, og et tredje hvilke levetidskostnader banene skal akseptere da de må være økonomisk bærekraftige. Altså må brukere og eiere av kunstgressbaner ha minst tre tanker i hodet samtidig.
Når man ser kunstgressflater, tenker man umiddelbart på fotball. Men de er fritidsarenaer, som må være egnet for alle. De primære brukerne i dag er barn og unge, ikke voksne. Og rundt kunstgressbaner er det slett ikke uvanlig med varselskilt med råd av typen:
Vask alltid hendene før og etter bruk av banen.
Rengjør raskt små rifter, skrubbsår og skader som oppstår på banen.
Ta av sko og klær brukt på banen etter bruk for å unngå å ta med deg granulater hjem.
Hvis du får granulater i munnen: ikke svelg dem.
Det er et tankekors at banene er omgitt av et materiale som neppe er særlig sunt, og som blir håndtert som farlig avfall alle andre steder enn når de opptrer på idrettsbaner eller lekeplasser. Så hvilken potensiell helse- og miljørisiko utsetter vi oss for ved å omgi oss med gummigranulater? Professor Aas forsøkte i sitt bidrag å besvare dette.
Det har lenge vært kjent at gummigranulater utgjør den nest største kilden til mikroplastutslipp i Norge. Nye tall tyder på at utslippene er større enn tidligere estimert i 2015 – over 19.000 tonn årlig. Men mørketallene er betydelige, da dette er vanskelig å måle.
I tillegg til mikroplastutslipp er eksponering av tungmetaller og helseskadelige stoffer for brukere og naturen rundt, en bekymring. En studie gjort av bakken under kunstgressbaner i Hommelvik, Malvik kommune, viste vesentlig forurensning. Her ble sink funnet overalt i jordprøvene, i konsentrasjoner langt over tillatte nivå. En studie fra SIAT i 2020 viste funn av PAH (kreftfremkallende og helseskadelig miljøgift) og mikroplast i store mengder i grunnen under kunstgressbanen. Selv med det nye regelverket som skal forhindre spredning av granulater utenfor selve banen fyller de fleste baner på om lag 8 tonn granulat årlig, ofte mer ved vinterdrift. Det tyder på mye svinn av granulat, og at fysiske barrierer ikke greier å bøte på utslippene. Dette ser man beviset på i SSBs importtall for granulat som alene økte med 30% i fjor. Tiltakene adresserer heller ikke vertikal forurensning i form av miljøgifter og tungmetaller, kun den horisontale spredningen rundt banen.
EU utreder nå muligheten for å forby gummigranulater, og anbefaler forbud av syntetisk fyll. Miljøkonsekvensen anses for stor til å akseptere videre bruk, og risiko for helse og miljø større enn estimert for 10 år siden. Parallelt går flere og flere norske kommuner på eget initiativ inn for å forby syntetisk ifyll. Idretten selv velger derimot ofte gummigranulater. Er informasjonen om helse- og miljørisiko ikke godt nok kommunisert? Eller er det stadig en oppfatning i fotballens verden om at alternativene ikke er gode nok?
Alternativene finnes på markedet, og flere steder i Norge og resten av verden er testing og bruk i full gang. Fire metoder er vanligst:
Isolere idrettsanlegget for å unngå mekanisk spredning utenfor banen, med fortsatt bruk av syntetisk ifyll.
Bruk av blandingsmaterialer slik som plastbelagt sand, bildekk, biologisk plast, eller hybrider, altså organisk materiale med plast.
Økende variasjon av organiske ifyll som erstatter syntetiske; olivengranulat, kork, kokos.
Non-ifyll, et kunstgress uten ifyll som er i ferd med å introduseres i Norge.
Oliven og kork er alternativene med lengst erfaring i resten av Europa, og kan sertifiseres helt til topps på FIFA-nivå. Tyskland har praktisert baner uten gummigranulat i 2-3 år allerede, Hamburg i over 10 år. Det tyske fotballforbundet støtter et forbud, og EU faser etter alle solemerker snart ut gummiholdig granulat.
Alternativene har altså kommet på banen for lengst, og er i ferd med å ta over. I 2030 har vi sannsynligvis bygget de siste kunstgressbanene med granulat, men må likevel kontinuerlig renovere baner. Levetiden for en kunstgressbane er om lag 10-12 år, på elitenivå kun fire år. Riktig vedlikehold er altså en stor og krevende oppgave for idrettslag og baneeiere. Markedet for gjenvinning av mattene er heller ikke etablert nok, og økt gjenbruk har lenge vært i fokus for å bedre miljøavtrykket. Kunstgressbaner kan separeres og resirkuleres i Danmark, men i Norge blir de færreste banene resirkulert. Fotballens verden har tidligere uttalt et mål om 80% resirkulering og økt separasjon og resirkulering i Norge.
Tilbakemeldingene fra brukerne av de alternative banene varierer ut fra alder. Bærum kommune har vedtatt forbud for baner de selv eier. Her er de yngre brukerne under 16 år like fornøyde med alternative som tradisjonelle baner. Mens de på et mer profesjonelt nivå poengterer tekniske svakheter som tynnere underlag, at korkmaterialer kan flyte ved regnvann, og generelt en noe høyere spillmessig kvalitet på gummigranulat. At vi stadig befinner oss i en overgangsfase for å teste hvilke ifyllstyper som egner seg best for ulike nivå og ulike klimasoner i landet var det bred enighet om i debatten. Dette er da også hovedargumentet fra NFF og fotballagene selv – overgangen kommer og er i gang, men man har behov for å erfare hvilken ifyllstype som er best, og favoriserer per i dag ikke et forbud. Naturvernforbundet derimot, mener behovet for å ivareta føre-var-prinsippet med tanke på den ukjente helserisikoen for hovedbrukerne, samt natur- og miljøpåvirkningen, er viktigere å ivareta enn å prioritere en overgangsperiode over flere år for å teste ut tekniske spissfindigheter. De støtter derfor et forbud allerede nå. Debatten under Arendalsuka dreide seg altså om når vi skal slutte med granulatene, ikke om.
Forbud eller ei, renovasjonsutviklingen for de 2000 kunstgressbanene vi har i Norge er bakpå. Mange baner er nedslitte fordi idrettslag ikke har råd å renovere de. Det gir mye avfall i systemet, og kraftig voksende avfallsmengder om vi fortsetter som før, over 19 000 tonn i året. I tillegg står man ovenfor en problematikk med «grønnvasking» i form av gjenbruk av brukte bildekk. Da kan man få 20 år gamle bildekk med daværende dårligere krav til nivåer av tungmetaller som likevel gjenbrukes.
Denne utviklingen har gjort resultatene til de åtte pilotbanene i KG2021-prosjektet ekstra spennende å følge med på. Banene er sertifiserte, det er ingen indikasjon på reduksjon i egenskaper, mindre behov for etterfylling av materialer, lavere driftskostnader, samt god erfaring med vinterdrift. I tillegg har KG2021 sett på 40 norske kunstgressprosjekt i et tiårsperspektiv for å analysere livsløpskostnader.
Undersøkelsene tilbakeviser påstander om dyre alternativer til gummigranulat. I et levetidsperspektiv som inkluderer utgiftene over 10 års bruk, er gummigranulat dyrest å eie, selv om de kan være billigst i innkjøp som en engangskostnad. For idrettslag kan den økte engangskostnaden likevel hindre de i å investere i et alternativt banefyll. Panterisikoen er imidlertid mindre om idrettslaget låner den siste halve millionen de trenger for å investere i alternativt ifyll, da levetiden er økt.
KG2021-prosjektet mener derfor at markedet og brukerne må lage insentiv for å investere i miljøvennlige produkter, slik som å:
Ikke finansiere anlegg med mikroplast-ifyll.
Ikke finansiere avbøtende tiltak fordi det øker forurensningen og det øker kostnaden.
Sette krav om andel og kvalitet på gjenbrukte materialer for å få i gang en sirkulærøkonomi.
Hvis mikroplastutslipp fra idretten skal reduseres må vi redusere mengden plast og tungmetaller i systemet. Vi kan ikke beskytte oss fra tungmetaller i et ulukket system som i dag, men må ta ut fraksjonen som skaper forurensningen i utgangspunktet. Regjeringen har lansert en forskrift som angivelig skal redusere forurensningen fra kunstgressbaner med over 90 %. Den stiller krav til fysiske barrierer rundt banen, håndtering av drensvann og krav til vinterdrift. Men gjennomsnittlig åtte tonn gummi erstatter svinn fra en enkelt bane årlig med gjeldende regelverk, og den vertikale spredningen i form av akkumulering av miljøgifter etter år med avrenning har ikke blitt regulert i det hele tatt. Det viser at fysiske tiltak trolig preges av stor usikkerhet, og stor risiko for å bryte føre-var-prinsippet for helse og sikkerhet som burde være gjeldende rundt anlegg som brukes av barn og unge. En annen innvending mot forskriften er at det er utfordrende å gjøre tiltakende drivbare for de frivillige kreftene som stort sett vedlikeholder norske kunstgressbaner. Tiltakene som er vedtatt nå er vanskelig drivbare på frivillig basis. Dermed har man ikke lyktes med å få ned forurensningen i Norge med dagens tiltak.
Er dette slik vi vil ha det på et idrettsanlegg eller på et uteområde på en barneskole hvor barn leker? Vi omgir oss, og lar våre barn bli omgitt av produkter vi ellers helst ikke vil være i nærkontakt med. Det er et mye større og mer alvorlig problem enn at toppidretten uttrykker bekymring for om alternativene gir et potensielt dårligere banedekke. Spesielt siden den gjennomsnittlige brukeren av kunstgressflater i Norge er barn og unge, ikke profesjonelle, voksne idrettsutøvere. Debatten på Arendalsuka viste at det er bred enighet på tvers av fotballens og idrettens mange representanter, fotballagene selv, forskningsmiljøet, idrettsfagpersoner fra kommunal sektor, samt miljøbevegelsen. De er alle enige om at gummigranulater er problematiske og bør fases ut over tid. Hvor rask denne utfasingen faktisk skal foregå, og om den skal forekomme i form av et snarlig forbud, det vil de nærmeste årene vise oss.
