SALT inviterte til diskusjon om utfordringer, muligheter og veien mot 30 prosentsmålet under årets Arendalsuka. I diskusjonen deltok daværende Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V), forsker ved Havforskningsinstituttet Alf Ring Kleiven og marin fagrådgiver i Naturvernforbundet Per-Erik Schulze. Diskusjonen var ledet av Malin Jacob i SALT i stødig samarbeid med SALTs Kjersti Eline T. Busch og fagleder for marin forvaltning Joan Fabres. I panelet satt med andre ord eksperter på marint vern, så vel som representanter for myndigheter, beslutningstakere og sivilsamfunn.

HVA ER MARINT VERN GODT FOR? 

Havforsker Alf Ring Kleiven satte an tonen for diskusjonen med sitt innledningsforedrag. Ifølge havforskeren er formålet med vernemålet å bevare biologisk mangfold. Han peker på at marine verneområder har et stort potensiale som et verktøy for å integrere miljø og fiskeriforvaltning. I dag er likevel regulering av fiskeri som hovedregel ikke integrert med marint vern. Dette til tross for at Naturpanelet (IPBES) argumenterer for at fiske er den påvirkningen som har hatt størst innvirkning på den marine biodiversiteten, både på målarter, andre arter, og habitater, de siste 50 årene. Samtidig understreker Ring Kleiven at marint vern er et stort og omfattende tema. Norge har en lang kyst, med svært sammensatt bruk. Derfor er det ikke så enkelt at man kan verne for fiskeriaktivitet alene, og ellers gjøre hva man vil i de samme områdene, understreker Ring Kleiven.

NORGE SOM FOREGANGSLAND

Bakgrunnen for målet om 30 prosent vern er FNs bærekraftsdelmål 14-5 om å bevare kyst- og marine områder. Opprinnelig var målet satt til 10 prosent vern innen 2020. Gjennom arbeidet i Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) har Norge sluttet seg til et globalt mål om at 30 prosent av havområdene innen 2030 skal bevares gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Dette målet er fulgt opp i Stortingsmelding 29 (2020-2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Her slås det fast at Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Naturmangfoldet skal tas vare på, samtidig som det gis grunnlag for en bærekraftig ressursutnyttelse. Stortingsmeldingen peker på at miljøtilstanden i norske havområder stort sett er god, men at påvirkningen fra menneskelig aktivitet i noen områder er betydelig, spesielt i kystsonen i Nordsjøen og Skagerak. Samtidig bidrar klimaendringer til å forsterke annen påvirkning, og aktiviteten i havområdene forventes å øke, blant annet gjennom fremveksten av nye havnæringer.

ULIKE GRADER AV VERN

Marint vern omfatter både oppretting av marine verneområder som en egen vernekategori etter naturmangfoldsloven, og f.eks nasjonalparker og naturreservater med marine arealer. I henhold til stortingsmeldingen skal disse tiltakene gi langsiktig bevaring mot påvirkninger på tvers av sektorer. Ring Kleiven viser til at internasjonale retningslinjer for forvaltning av verneområder definerer flere kategorier av vern – fra strengt til mildt vern. Norge er medlem av den internasjonale naturvernunionen (IUCN) som har utviklet slike retningslinjer. Likevel er det ikke i alle tilfeller samsvar mellom de vernekategoriene Norge rapporterer internasjonalt og som definerer hvilken aktivitet som skal være tillatt i verneområdene, og reell regulering av bruk i dag. Et eksempel på det er ifølge Ring Kleiven Raet nasjonalpark, hvor definisjonen av verneområdet egentlig ikke tillater noen former for fiskeri. Han viste til at Norge i hovedsak har valgt å benytte seg av delvis beskyttede områder. Samtidig viser internasjonal forskning, blant annet fra The Great Barrier Reef i Australia, at fullt vern både er enklere for folk å forstå, og har størst effekt. Blant annet effekter på bestandsnivå, produktivitet og rekruttering av yngel og larver til omkringliggende områder. Det er likevel stor variasjon i dokumenterte effekter, blant annet ut fra tid.

HVORDAN VIRKER MARINE VERNEOMRÅDER?

Ifølge havforskeren virker marine verneområder med null-fiske gjennom at det blir en større tetthet av vernede arter over tid i verneområdet. Dette samtidig som gjennomsnittsstørrelsen på de vernede artene går opp. Over tid gir dette en «lekkasjeffekt» av voksne individer fra verneområdet over til områder som er åpne for fiske. Samtidig skjer det en «rekrutteringseffekt» i form av eksport av egg og larver ut av verneområdet. Ring Kleiven påpeker derfor betydningen av en helhetlig økosystembasert forvaltning, og etterlyser et større samspill mellom marint vern og fiskeriforvaltning. Å gi unntak for fiskeriaktivitet i marine verneområder gir ifølge Ring Kleiven et svakere marint vern i Norge.

TA VARE PÅ SKATTEKISTA

Daværende Klima og miljøminister Sveinung Rotevatn (V), påpekte i diskusjonen viktigheten av å ta vare på den skattekista som havet er. Han viser til at Norge med Erna Solberg i spissen i FNs Havpanel har jobbet for å få på plass en «Paris-avtale» for havet, med mål om 30 prosent vern. Han er glad for at det internasjonalt er satt fokus på marint vern, og håper på et ambisiøst globalt regelverk. Samtidig påpeker han at hovedutfordringen ikke er manglende regelverk, men oppfølging. Derfor er det viktig å også få på plass gode rammeverk for oppfølging. Rotevatn viser til at Norge i dag har få og relativt små verneområder, men at ni nye områder kom på plass i fjor og ett i vår.  Hvilke aktiviteter som tillates i de ulike verneområdene, f.eks fiskeri, avhenger av årsaken til at et område er vernet. Det er ifølge Rotevatn grunnen til at man har en differensiert tilnærming til vern mellom de ulike verneområdene. 

Per-Erik Shulze fra Naturvernforbundet understreket at målene er fantastiske, men etterlyser en mer offensiv tilnærming for å få på plass nye verneområder. Han peker på at flere havområder er mere skadet av menneskelig aktivitet enn det vi klarer å se til daglig. Dette også selv om vi har godt forvaltede arter. Han mener derfor Norge bør prioritere noen skikkelige verneområder fremfor delvis vern. Målet var 10 prosent vern innen fjoråret. Likevel er kun 4,2 prosent av havområdene i dag vernet. Schulze og Rotevatn er imidlertid enige om at mange forhold påvirker miljøtilstanden i et havområde. Marine verneområder gjør derfor ikke i seg selv at havet blir sunt.

KONFLIKTFYLT

Både Schulze og Rotevatn erkjenner også at marine verneområder kan være konfliktfylte lokalt, spesielt i områder med stor kommersiell aktivitet. Rotevatn mener man likevel må tørre å diskutere også slike områder. Samtidig gir dagens naturmangfoldslov ikke anledning til å innføre vern utenfor 12-mils grensen. Schulze peker på at mange lokalsamfunn ønsker vern, og mener det må være mulig å prioritere de områdene hvor et vern er ønsket lokalt. Rotevatn understreker på sin side først og fremst viktigheten av opplysningsarbeid for å øke kunnskapen om hva marint vern faktisk innebærer. Dette som et viktig konfliktdempende tiltak.

BØR TA STEGET MED FORSKNING

Eksemplene fra internasjonal forskning viser at en helhetlig økosystembasert forvaltning har effekt og at marint vern bidrar til å bevare den marine skattekista for framtidig generasjoner. Særlig er bestandseffektene av verneområder med null fiske interessant, sett opp mot den norske modellen.

SALT mener derfor havnasjonen Norge bør initiere mer forskning på virkningene av de marine verneområdene, blant annet knyttet til fiskeri. Slik forskning vil være et viktig bidrag til mer kunnskapsbaserte forvaltningsplaner for våre marine verneområder. En uavhengig vurdering av effektene av norske verneområder som i tillegg til bestandsperspektivet også inkluderer effekter på samfunn og fiskeri, vil være et riktig og viktig steg på veien mot 30-prosents målet.